Kjære alle elever, lærere, foreldre og andre nyskole-involverte som leser dette:
Vi ankommer nå sommerferien som er endeholdeplassen for skoleåret 2018/2019. Enkelte passasjerer har alt gått av, og resten siger av hvert øyeblikk, på venstre eller høyre side, fritt valg. Reisen er over for denne gang, endelig eller allerede, det er like sant begge deler.
Gratulerer med vel gjennomført tur og takk for reisefølget, alle sammen.
Hvert skoleår er en reise, og inni meg har jeg et bilde av Nyskolen som et langt, fargerikt tog som bukter seg avsted, frigjort fra skinnegang og strømlinjer. Vi tøffer forbi kjente og kjære steder, suser ut i nytt og spennende landskap. Vi peser oss opp tunge bakker, og ruller utfor slyngete bakker mens vi hviner av fryd. Det er mye fantastisk og interessant landskap å se. Men også, må vi innrømme, et og annet kjedelig skogholt der vi nesten glemmer hvor flott og lyst det er på den andre sida.
Nyskoletoget farer av gårde, men gjør noen stopp. En og annen skal av for å bytte til et annet tog, andre passasjerer kommer på fra møtende linjer. Det hender at vi må vente på kryssende tog som har med godkjennelser eller andre viktige papirer. Det kan oppstå signalfeil mellom elever, så vi må fokusere på å få det reparert før vi kan dra videre, eller kanskje personalet glemmer å si noe viktig på høytaleren eller ikke blir enige med passasjerene om hvor koffertene skal stå. For det meste er vi i fin fart, men det hender altså at det blir noen ufrivillige stopp.
En gang i blant inntreffer, av ulike årsaker, et realt motorstopp. Eller et tre faller over linja. Når dette skjer, er det en rekke reaksjoner som personalet kan forvente fra passasjerene (eller dem som venter på stasjonen). Disse er som følger:
- En del vil øyeblikkelig rope “Det var ikke meg!”
- Et par vil, uten å ane noe som helst, hardnakket påstå at de vet akkurat hva som er galt, og ikke minst hvem sin skyld det er
- Noen er så konsentrerte om egne ting at de slettes ikke merker at det har skjedd noe
- Mange kommer og spør hva som skjer og trenger å vite hva besetningen vil gjøre med problemet
- En hel del kommer og lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe til
- Et par blir så interesserte i utfordringen at det utvikler seg til rene forskningsprosjektet
- Nesten alle tar opp mobilen og sender en snap
Det skal ikke så mye til å gjette hvilke av disse reaksjonene jeg som skoleleder ønsker meg mest. Du skal heller ikke ha kjørt særlig lenge med nyskoletoget for å vite at jeg ikke er så opptatt av å høre på “Det var ikke meg!”. Hvem sin skyld noe er, er ofte forbausende uinteressant, selv om noen (og særlig jeg) skal stå til ansvar for det som skjer. Det som er interessant – og nyttig – det er hvordan vi får fiksa motoren og kan fortsette reisen på en best mulig måte. Aller helst med alle ombord!
Men det er noe annet viktig jeg vil si med dette bildet: De som er med på å reparere motoren, altså de som deltar i ting, engasjerer seg, lytter, er med, de har det nesten alltid mye bedre enn de som bare venter. Tida går fortere når du selv er i bevegelse – det er både et bilde og et fysisk fenomen, vi lar det siste ligge – Hvis du som elev, lærer eller forelder er deltakende i hva det nå er som foregår rundt deg, så er det 99 % sikkert at du får en mer interessant og hyggelig reise gjennom skoleåret, gjennom livet.
Som sagt, det var ett og annet ufrivillig stopp dette skoleåret også. Det har vært uro, rot, naboer som synes at elevene er for tøffe i trynet, lærere som gir for mange prøver, misforståelser og krangler. Det har vært nok å reparere.
Men det har også vært så utrolig mange fine strekninger. Elever og foreldre er aldri der og kan høre det, men hver uke, som det siste vi gjør på fredager, avslutter lærerne møtet sitt med “ukas highlights”. Og der sier vi så utrolig mye fint om dere, elever og foreldre, men mest elever, selvsagt, det er jo dem vi er mest opptatt av og med. Da forteller vi hverandre om fine samtaler, gode tekster, morsom lek, sterk innsats og vennlighet og raushet som dere har vist hverandre. Og vi får bekreftet hver uke at vi, tross stoppene, har verdens beste jobber.
Og det vil jeg at dere alle skal vite: Jeg er den heldigste av oss alle sammen, for jeg får være med og ta vare på og lære av dere alle sammen.
Husk det, når dere seiler ut i sommerlyset og ferien. Akkurat du betyr noe, ikke fordi du gjør så mye spesielt eller er så unik, nei du betyr noe fordi du er en viktig del av alle. Mosse Jørgensen, som var skolens pedagogiske fødselshjelper, formulerte seg sånn:
De andre er løsningen – de er plattformen – utgangspunktet – meningen.
De andre er der!
De andre betyr alt for deg.
Du betyr alt for de andre.
Din styrke er andres styrke.
De andres styrke er din trøst og din trygghet.
Sammen er vi sterkere, klokere og ikke minst morsommere.
Lykke til på alle fysiske og billedlige reiser, god sommer og tusen takk for i år!
Hilsen Sunniva.